Det fantastiske fabelaktige

 Barn protesterer ikke når vi forteller historier om alver, nisser, enhjørninger, jenter som kan løfte biler eller gutter som viser seg å være trollmenn. Tvert imot. De er ikke kritiske, på jakt etter å arrestere forfatteren eller identisere logiske brudd. De sperrer opp øynene, lytter intenst og lar seg forføre – fordi de er akkurat det de er på jakt etter.

 Det finnes knapt noe bedre enn å være oppslukt i en historie. Å være i en annen verden, gjerne til og med være en annen – en helt, en med magiske egenskaper eller en som er litt skummel, en du ikke vet alt om. Å utforske noe uprøvd, noe du kjenner deg igjen og gir gjenklang. Kjenne trygghet i å vite at det sikkert ender godt (denne gang også), men at du før den tid kan leve deg inn i handlingen, gispe av spenning, le når skurken settes rettferdig på plass og lande henført når historien avrundes.

Denne sommeren har jeg sett hvordan Harry Potter har hatt magisk innvirkning på en liten gutts leselyst. Side etter side, bok etter bok, kveld etter kveld. «Hva mener du, mamma? Leggetid nå? Jeg må vite hvordan det går. Jeg kan ikke slutte nå. Pliiiis!». Og så det forunderlige å samme historie som film: «Filmen er annerledes enn bildene jeg har hatt i hodet mens jeg har lest. Det var ikke slik trodde han så ut.»

Fantasi er rett og slett fabelaktig, og det fabelaktige er fantastisk. Fantastiske bøker (i dobbel betydning) er med på å gjøre hverdagen mer fantastisk. Tenk bare på Roald Dahls Matilda, Charlie og SVK. Lindgrens Ronja, Pippi og Karlsson på taket og C.S. Lewis fantastiske Narnia. De utvider horisonten og de utforder personligheten vår. Det er ikke uten grunn at de er blitt klassikere og går enhver 3D-film med en hvilken som helst superanimert, halvsjarmerende karakter en høy gang!

Hilde B. Nesse, redaktør

-> Eldre bloggposter